På tide med en oppdatering!

Lørdag 23. Januar – kl 18.30

Jeg får ikke skrevet om alt som har skjedd i det siste, det hadde uansett blitt alt for mye, men jeg plukker ut noen ting jeg husker; jeg har vært på cabalgata; 6. Januar, på dagen, kommer de tre vise menn med karavanene sine (det er de som kommer med julegaver til barna, på kvelden 6. Januar). Da er det store parader i alle byer, med masse mennesker (her var det 300) som har kledd seg ut og sitter i alle mulige forskjellige gigantiske vogner sånn som man ser på film. Kjente tegnefilmfigurer, rare menn i ”flyvende” biler, barn utkledd som dyr i bur og selvfølgelig de tre vise menn (her kalt magiske konger – los reyes magos) som kom i gigavogner med masse bånd og pynt og glitter og stas og alle kaster karameller til de som ser på. Det er masse om det på nyhetene, og det vises innslag fra alle de forskjellige cabalgataene som har vært rundt i landet, noen steder kommer de på ordentlige kameler, som i historien, noen steder i helikopter, og masse andre måter. Paraden varte ca 40 minutter, da var mine skuldrer døde etter å ha hatt vertslillesøster sittende der for å kunne se, og jeg hadde ikke sett så veldig mye bak alle menneskene, men litegran i alle fall så det var en artig opplevelse, jeg fikk dessverre ikke tatt bilder…

På nyttårsaften var vi først hos vertsbestemor og spiste kjempegod mat (blant annet røkelaks hun lager selv, og noen skjell som er himmelske), og kl 24 skrur alle på TVen, og alle kanalene viser noen programledere som skal lede deg gjennom druespisingen for å få den helt nøyaktig. På slaget tolv setter hele landet i gang og propper i seg en drue for hvert klokkeslag, tolv til sammen. Det skal bety hell og lykke i året som kommer og mann blir virkelig full i munnen! Det begynte med en overproduksjon av druer for mange år siden, de måtte finne på noe å gjøre med alle druene, og så har de fortsatt.

etterpå pyntet jeg meg og vi dro ut 10 venner til sammen på noe som heter cotillón. Det er noe de pleier å arrangere for eksempel på hoteller og består av en litt elegant middag, så mye drikke man vil, musikk og det hele og alle kler seg kjempefint og fester hele natta. Vi dro på en cotillón arangert av tre barer sammen, det var ganske mange mennesker men ikke for fullt, og kjempe bra stemning og kjempe gøy! Rundt kl 06, da cotillonen stengte, dro vi på et annet diskotek hvor vi ble til rundt 10. Deretter dro vi tre som var igjen og spiste chocolate con churros, noe som er veldig vanlig å spise morgenen 1. januar. Det er som kjempe tykk kakao/smeltet sjokolade, med noen slags friterte stenger av deig, som man dypper oppi, og det er kjempegodt. I hvert fall etter hele natta ute. Så dro jeg hjem, da ca kl 11 på morgenen, og sov. Det var deilig det.

Los pinguinos: i en landsby nær Valladolid er det et årlig motorsykkeltreff som er et av de største i Europa eller verden eller jeg husker ikke hva, hvor det kommer tusenvis av motorsyklister. En dag kjører alle i tog gjennom byen, så dem dro vi for å se på. Det var alle mulige gigantiske motorsykler fra USA til scootere fra telepizza (tilsvarende peppes), et par barn på bitte små sykler, og noen med tre og fire hjul, og noen hadde masker, og noen hadde med kosedyr, og musikk, og noen reiste seg opp og gjorde seg til og nesten alle vinket, og mange hadde flagg, og det kjørte kontinuerlig motorsykler forbi i nesten en time. Jeg så en med dansk flagg, men ingen fra Norge, der var det dårlig oppmøte synes jeg! Men artig å se. Selv om jeg hadde det bittelitt fælt for jeg hadde et eller annet gæli med øynene mine som begge to var sprut røde og jeg så ut som et monster. Jeg puttet i noen dråper fra apoteket da, så på et par dager gikk det over. Det var for så vidt fint, for da var det en lørdag jeg ikke gikk ut, men heller ble hjemme og malte rommet mitt, noe som trengtes. Vertsfar, Coldplay og jeg gjorde en skikkelig innsats, så nå er det mye finere!

Første skoledag etter jul: vi begynte ikke før den 11. Jeg gledet meg litt til å komme i gang igjen, men gruet meg til alt skolearbeidet. Men, det må jeg si, hvis jeg skal sammenligne aller første skoledag med første skoledag nå etter jul, så whoa! Nå skjønner jeg mer eller mindre alt lærerne sier, og kan dermed faktisk følge med og få noe utbytte av timen (noe som nesten også er litt dumt, for da blir jeg mer ukonsentrert og har mer lyst til å snakke med de andre istedenfor å følge med). Nå kjenner jeg alle i klassen og en del i andre klasser, og jeg liker dem kjempe godt, og vi har det veldig fint på skolen i grunn. Jeg vet i hvilke rom jeg skal være til en hver tid, hvilke fag jeg har og hvilke lekser vi har fått osv osv. Det var nesten helt fascinerende morsomt å gå på skolen igjen! Jeg må fortsatt jobbe MASSE, og det er sykt vanskelig, men mye lettere enn i begynnelsen, og jeg trives godt på skolen og har en del motivasjon for å jobbe hjemme også for tiden.

Jeg er blitt avhengig av te. Når jeg gjør lekser, noe jeg ofte gjør på natta, MÅ jeg ha te. Jeg går gjerne bare og fyller på varmt vann på den samme teposen etter hvert som det forsvinner ned i magen. Og når posen er så mye brukt at jeg praktisk talt sitter og drikker rent varmtvann bytter jeg den, eller skjønner at det kanskje er på tide å legge seg.

Forrige helg døde onkelen til vertsfar. Rett før jul døde en annen, og noen måneder før jeg kom døde enda en, så de har mistet mange i denne familien i det siste, noe som er veldig trist, for det påvirker jo hele familien! Sist helg etter at vertsforeldre hadde vært i kremeringen, dro vi med en del av familien ut og spiste litt. Da fortalte en annen onkel av vertsfar en litt morsom historie. Han bor nemlig i Bilbao, og bacalaoen derfra er relativt kjent. Det var for en stund siden at de skulle sende en bestilling om bacalao til Norge (!), og skrev 100 eller 200 kilo. Ettersom ”eller” på spansk er ”o”, skrev de 100 0 200 kilo, noe som ble tolket som 1 000 200 kilo. Det kom en del mer fisk en de hadde regnet med og den ble solgt og alle spiste Bacalao, og den skal være god og den er fra Norge.

Ellers går det supert her nede, språket går det fint med, og jeg lærer hele tiden noe nytt; for eksempel da en sa at hos naboen var det noen ”perras” (= jentehunder) som gråter sånn alltid, og jeg spurte ”peras?” (=pærer), men jeg hadde ikke fulgt helt ordentlig med da. Jeg har dessverre ikke tid til å oppdatere bloggen noe særlig, for det er så mye å gjøre med skole og alt, men jeg har allerede begynt å grue med til å reise hjem, for jeg har det så fryktelig, utrolig bra. Familie er flott, venner er flott, skole er ganske flott, og jeg har meldt meg inn i et flotters treningssenter nettopp! Det er så sinnsykt stort at det nesten er utrolig. Det er en gigasal (vi snakker større enn nesoddhallen tror jeg, og med en halv annen- etasje over) med maskiner osv, masse småsaler med timer i forskjellig dans, yoga, body combat, step, kickboxing, spinning osv, tennisbaner, skøytebane, svømmebasseng, og et par butikker, frisørsalong og restaurant har de også puttet inn. I går var jeg på den første spinning timen i mitt liv. I begynnelsen døde jeg, så kom jeg litt mer inn i rytmen, men fy søren så slitsomt det er! I dag var vi også på spinning, og nå var det bedre, jeg har kjempevondt i skuldrene av alle steder, men jeg skal absolutt prøve meg på flere spinning timer.  Både i går og i dag etter at vi hadde trent gikk vi til ”la zona de relaxión” som er “spa- avdelingen” med badstuer, forskjellige boblebad og sånne vannmasseringsgreier som er helt herlig. Og alt dette her koster 160 kr i måneden! Det er jo helt sinnsykt.

Så det. Hva mer kan jeg si? Håper alt går bra hjemme, i går hadde jeg forresten 5 måneders jubileum i Spania, og om bare 1 mnd og 5 dager kommer familien på besøk!

Peace out

Jeg maa bare si sorry, men wordpress er fucka akkurat naa, saa alle bildene jeg skulle legge ved det forrige innlegget er ikke kommet med (skal prove aa faa lagt dem ut en annen gang), og det gaar ikke aa ta linjeskift og slikt, saa det er jo et helvete aa lese det naar det er saa sykt langt… Beklager!

Barcelona, jul og det som er! Og endelig noen bilder!

Tirsdag 8. Desember kl 09.50

Nå er jeg akkurat kommet hjem døra etter Barcelona-tur, så nå må alt dokumenteres! Barna er hos besteforeldrene og vertsforeldre sover, og jeg har ikke lyst til å vekke dem enda så da kan jeg skrive i ro og mak. Jeg begynner med begynnelsen; fredagen da vi skulle dra.

Jeg gledet meg masse, vi hadde bussbilletter, og bussen skulle gå klokka 23.00, det hadde jeg sjekket. Det var altså jeg og hun tyske utvekslingsstudenten som bor rett ved meg som skulle reise sammen fra Valladolid. Vi beregnet kjempegod tid og var på stasjonen kl 22, vi hadde nemlig snakket med vertsmoren min om hvor dumt det ville være om vi mistet bussen, da ville vi jo sannsynligvis gå glipp av hele Barcelona-turen. Vi satte fra oss baggene på en benk, og jeg skulle bare sjekke at jeg hadde billettene og at alt på dem var riktig osv. Jeg tar opp billettene og sjekker avreisetidspunkt. Kl 21.00. Hm? Leser en gang til. Kl 21.00. Men klokka er jo 22, og i går skulle jo bussen gå klokka 23? Jeg sjekker billettene vi har til tilbake- turen, avreisetidspunkt kl 23. Ops. Jeg har sett på feil billetter. JEG HAR SETT PÅ FEIL BILLETTER. Det vil altså si at vi har mistet bussen. MISTET BUSSEN. Fy søren, så mange tanker som løp rundt i hodet mitt, jeg ble helt fortumlet. I en superfart ringer jeg vertsfar og forklarer og spør ”hva i huleste gjør vi nå?”. Det går nemlig ikke så veldig mange busser fra Valladolid til Barcelona, og jeg hadde heller mindre lyst til å bruke flere tusen kroner på fly. Han sier at han vet ikke, vi har vel mistet både bussen og pengene vi har betalt for turen, vi får prøve å finne noe informasjon rundt der, ok, jeg skal ringe litt senere. (han var ikke uhjelpsom altså, men han kunne jo ikke gjøre så mye heller…). Nå ble jeg egentlig bare veldig, veldig sint, mest på meg selv, som har sett feil på dummebillettene. Men jeg skal da f*en meg til Barcelona. Jeg drar med meg denne tyske utvekslingskompanjongen min, hun snakker så å si ikke spansk, så dette er i grunn mest opp til meg. Vi løper rundt på busstasjonen, men det er det ikke mange mennesker, og alle informasjonslukene er stengt. Vi ser en dame inni en stengt luke, banker småhysteriske på ruta, og spør om hun vet hva vi kan gjøre, men siden hun ikke er fra riktig selskap vil hun ikke hjelpe oss med noen ting og bare peker bort mot en stengt informasjonsluke og sier vi må snakke med vårt selskap. Noen ganger bare elsker jeg servicen her nede.  Så, vi småløper ut til der hvor bussene står (akkurat nå er det ikke så mange igjen), det er en buss som skal til å gå, og vi strener bortover mot den for å spørre bussjåføren om han vet noe. vi rekker akkurat ikke bort, og alle som står rundt og har sagt hade til folk ser på oss, og tror sikkert at vi skulle med bussen, men er dumme turister som har mistet den. Vi er for så vidt dumme turister som har mistet bussen, men det var jo ikke akkurat den, så de kan bare trekke til seg blikkene.

På den andre siden av bussplassen står det en tom buss, men sjåføren er der fortsatt, med kjæresten eller noe. Vi drasser med oss baggene bort dit og forklarer og spør. De er veldig hyggelige, vet ikke så mye, men finner et nummer på billetten som vi kan ringe. ”Tusen takk, det gjør vi!” Jeg ringer og hører en stund på like fin ventemusikk som de har i Norge, og får snakke med noen som skal sette meg over til noen, jeg hører på mer fin musikk, som heller virker mer frustrerende enn avslappende i disse øyeblikk, og gjentatte beskjeder om at jeg må vente fordi alle kundebehandlerne er opptatt. Endelig får jeg snakke med en fyr, han har i alle fall tydeligvis allerede blitt informert om det lille jeg sa til den forrige jeg snakket med og finner relativt fort ut av ting. Det går altså en buss klokken 00.30 fra Valladolid til Madrid, og så en buss fra Madrid til Barcelona kl 06.15 på morgenen så vi ville være der kl 14.30, halvannen time for sent til oppmøtetidspunktet, men det er ikke så farlig. Etter mye om og men, gjentakelser og sakte stavinger av billettnummer osv, har vi kjøpt nye billetter av han, og skal da reise kl 00.30. Da var jeg utrolig glad for at jeg har laget spansk bankkonto så jeg kunne gi han det kontonummeret og få betalt. Jeg ringer vertsmor og forklarer, snille hun har sjekket både tog og fly på nettet, men det er selvfølgelig en god del dyrere, og vi har jo allerede andre billetter.

Jeg følte meg heller lite bra, jeg hadde så dårlig samvittighet at jeg hadde vondt i magen, og var så sint på meg selv, og stresset etter dette maratonet rundt på stasjonen. Hun sa at jeg ikke måtte bekymre meg, at alle gjør sånt i blant osv, og det var kjempekoselig, og jeg følte meg bedre etter at jeg hadde snakket med henne.

Vi satte oss ned for å vente de nesten to timene til vi skulle dra, hun tyskeren fortalte meg at hun syntes det var litt gøy, fordi da jeg hadde oppdaget at jeg hadde sett feil hadde jeg blitt helt kritthvit i ansiktet, og etter hvert fått røde prikker i kinnene, og etter hvert blitt helt rød i hele ansiktet.

Det tok et par timer å kjøre til Madrid. Der måtte vi ta taxi til en annen stasjon enn den vi ankom til. Den stasjonen neste buss skulle gå fra var stengt, og vi måtte derfor vente ute i 3-4 timer midt på natten i Madrid. Vi gikk litt nedover gata for å se om det var noen åpne barer eller noe slikt vi kunne sette oss på, men fant ingenting, og gatene var folketomme. Vi sto en stund i en nedgang til metroen, selv om selve metroen var stengt, for der var det litt varmere. Vi lekte noen ord- leker, snakket om hvilke ord som er like i på norsk og tysk osv, og loket megabigtime. Vi gikk tilbake til stasjonen og etter en stund kom to kjempetøffe menn i jernbaneverkets uniform, og følte seg rimelig kule da de endelig kunne åpne opp for de etter hvert tallrike, hutrende passasjerende. Vi kjørte ca 8 timer til Barcelona, halvsov ca 3 av dem og bablet en del av dem, og tok drosje fra stasjonen (jeg glemte selvfølgelig å spørre om regning slik at organisasjonen skulle dekke den for meg, de hadde jo bare sagt 3 ganger eller noe at jeg måtte gjøre det, ehe) til en plass rett ved hotellet.

Egentlig er jeg litt stolt, for jeg ga jo ikke opp selv om jeg hadde tatt så veldig feil, jeg løp rundt og ringte og ordnet, og fikk oss til riktig stasjon i Madrid fra den stasjonen vi ankom til fra Valladolid og ringte igjen og sjekket at vi var på riktig sted da vi så det var stengt, og alt på spansk uten hjelp av noen, og jeg fikk oss jammen fram, dog denne turen har blitt relativt dyr!

Laura kom og møtte oss på plassen vi var på. Hun er den samme guiden vi hadde da vi var i Madrid og dro til Toledo og Segovia med, og jeg digger henne! Hele ansiktet hennes sier bare ”snill”. Vi ankom hotellet, tok heisen til riktig etasje, vandret litt gjennom en gang, og åpnet opp en dør, og der var norskejentene fra forkurset! Da ble jeg så glad at jeg måtte hoppe opp og ned og vi klemte og lo og alle himmelens engler gledet seg. Runa, Guro, Cathrine og Mariell fra forkurset, pluss Ine og Mona (også norske som jeg møtte for første gang der), og en hyggelig jente fra Ungarn og en fra tyskland utgjorde rommets 9 beboere. På rommet var det forresten strøm i vannet, så vi måtte ha på oss sko når vi vasket hendene, for ikke å få støt, og når vi tok på krana i dusjen fikk vi også støt.

Vi ble sittende å bable om skole, venner, familie osv (og jeg og Runa hadde litt av hvert å fortelle av rykter og nyheter hjemmefra, hihi), og en time senere møtte vi resten av studentene (vi var 29 til sammen, fra Tyskland, Brasil, Ungarn, Australia, Irland etc) og gikk en tur rundt i den nærmeste delen av byen og alle (i hvert fall veldig jeg) var lykkelige og bablet. Vi dro litt på shopping, og spiste middag alle sammen på restaurant, og senere dro vi ut.

Da vi kom hjem etter en morsomkveld ute, og hadde lagt oss i senga fant jeg og Cathrine ut at vi var sultne, så usminkede, halvveis pysjamaskledde, vandret vi av gårde for å finne mat, og ble glade og mette.

Neste dag skulle vi på sightseeing med noen busser som kjører rundt og man kan hoppe av og på, vi var ved La Sagrada Familia, en fotballstadium, på stranda (men da var det kveld og kaldt), i Gaudí-parken og huset hans og andre greier. Vi lo så sykt mye i løpet av den dagen, da vi satt å spiste i Gaudí-parken lo vi og lo vi og lo vi, av ganske dårlig humor, men vi får unnskylde med at vi hadde ikke akkurat sovet mye!

På kvelden spiste vi middag på samme sted som dagen før, og dro ut etter det, men ikke så lenge for vi var slitne og skulle jo dra dagen etter.

I går skulle da alle dra hjem, vi pakket osv, spiste frokost og satte oss på Starbucks en stund. Så dro noen klokka 13 og rett etter noen flere, så det var igjen Cathrine(fra forkurset), Torben (irsk), Ine(norsk), Laura (guid) og meg. Vi gikk et stykke oppover la Rambla (hovedgate)  og snakket masse (bare på spansk, og det gikk helt fint!) og det var veldig koselig, og jeg liker Laura så utrolig godt!

Vi spiste og så møtte vi tyskerne kl 16 igjen. Da dro resten, så jeg var igjen med min tyske nabo. Vi loket rundt til kl 23 og kom oss fint hjem.

Så det! Det har vært en fantastisk tur til Barcelona, det var absolutt verdt det, og jeg er glad for at jeg dro!

Onsdag 23. Desember, eller det blir jo 24. da, for kl er 01.15 –forts fredag 25. Desember

Oi så lenge det er siden jeg har skrevet! Nå blir det mye å huske på en gang, og jeg har glemt masse av de tingene som jeg alltid tenker at ”å, det må jeg huske å skrive ned” fordi jeg ikke vil glemme dem. Det er en skam! Skam deg Lea! Men jeg har hatt så mye å gjøre, spesielt med tanke på skolen, så jeg begynner med den. For litt siden hadde vi 7 prøver på en uke, flere av dem var sånne store, avsluttende prøver som utgjør så godt som hele karakteren. En dag var jeg helt nødt til å lese til matte, så da fikk jeg ikke lest til historia del arte som var samme dag, eller filosofi, som var dagen etter, har jeg ikke lest noe i siden vi startet for det er så vanskelig så det kunne jeg jo bare forvente at gikk til helrug  (skjønte man at jeg her liksom har byttet litt om på kornsortene slik at istedenfor hel”hvete” ble det hel”rug”? Er det kanskje på tide å ta en alvorlig runde med deg selv om humoren din, Lea?)

Uansett, den store avsløringen, etter måneders blodslit og endeløse våkenetter studerende i alle mulige stillinger på gulvet, stolen, senga, kjøkkenet og andre steder for å prøve å få litt variasjon i lesingen, er da karakterene blitt som følger: (fra 1 til 10, 10 er best og alt under 5 er stryk)

o Economía: 7

o Fundamentos de administración y gestión (grunnleggende administrasjon og ledelse): 7

o Historia de España: 5

o Inglés (engelsk): 10

o Historia del arte (kunsthistorie): 3

o Filosofía: 3 (egentlig ikke fortjent, jeg kan ikke en ting)

o Matematicas: 4

o Lengua (språk=spansk): 7 (meget ufortjent, jeg hadde annen prøve en de andre, jeg kan ikke gjøre en brøkdel av det de kan, så han har vel bestemt at han bedømmer meg ut i fra mitt nivå, og jeg har jo for så vidt lært veldig mye spansk da…)

Når det kommer til karakterer så er det ingen dans på roser her. I Norge ligger jo gjerne ”standaren” på 3-4-5, og hvis man prøver en smule så er det i alle fall null fare for at man stryker, men her kjemper folk for livet bare for å stå. Jeg vil si at de fleste vanligvis får karakterer på rundt 3-4-5- kanskje 6 (her går det som sagt til 10), og man snakker ikke om at man vil ha den og den gode karakteren, man snakker om at ”jeg må bare stå”, og det er få som står i alle fagene til jul i alle fall. i klassen min var det 4. Da karakterstyret sto på som verst, for et par uker siden, så jeg så mye som fire jenter i klassen gråte over karakterene sine, samtlige mer enn en gang. Det er virkelig viktig å stå her. Det må nevnes at min skole dog har relativt høyt nivå, og er den beste i byen eller distriktet eller noe slikt.

Når det gjelder mine karakterer er jeg utrolig fornøyd i grunn! Det kan omtrent ikke forestilles hvor vanskelig det er, og jeg har søren meg jobbet mye! Og som sagt er det høyt nivå på min skole. Jeg har altså strøket i tre fag, jeg håper på å kunne stå i alle til våren, men jeg er ikke sikker, for jeg har funnet ut at jeg kan ikke lese like mye fremover for jeg blir helt deprimert og utslitt. Jeg har lyst til å begynne å gjøre noe gøy, altså jeg gjør mange morsomme ting allerede, men jeg mener sånn type en eller annen ny aktivitet. Jeg får se.

I dag har vi bakt serinakaker, de ble ganske gode. Forresten må jeg si tusen takk til dem som har sendt meg gave, det er superhyggelig å få! Jeg kommer ikke til å sende hjem så mye gaver for hvis jeg skal sende til noen vil jeg sende til alle, og det er sykt dyrt å sende ting også blir det så mye stress, så beklager det altså!

I går var vi på noe som heter champanada. Det er som en kjempestor fest som universitetsfolkene arrangerer på området utenfor universitetet som i korte trekk går ut på at man samler seg noen tusen ungdommer og drikker. Og det er på dagen, vi dro dit i 11-tiden. Dessverre regnet det altfor mye og alle presset seg sammen under taket på togstasjonen som er ved siden av, men så fant alle seg en plass under de forskjellige takene rundt universitetsbygningene.

(Nå er det fredag 25. Desember, kl 17.20, jeg fikk ikke gjort ferdig forrige gang!)

På champanadaen møtte jeg mange jeg kjente og en del nye og det var kjempestas og morsomt.

Jeg har hatt et helt uhemmet og vilt pengeforbruk i det siste. Så vilt at da jeg så den perfekte nyttårskjolen min på Zara, og jeg lykkelig sto i kassen og følte at nå tar det av for den var litt dyr, ble kortet mitt, som jeg var sikker på at jeg hadde flere hundre euro på, avvist. Det beklager jeg altså mor og far… men jeg har for så vidt ikke sløst, jeg har for eksempel brukt en del på julegaver til vertsfamilien, det synes jeg er litt viktig, men nå befinner jeg meg i den situasjon at jeg kanskje tror jeg har kjøpt litt for mye og det er nesten så jeg tror det blir litt flaut å gi dem til dem, fordi jeg vilikke at de skal føle at de burde kjøpt mer til meg eller noe slikt.

Jeg har funnet ut at julegaver er ikke sååå stort her likevel, men det har virket veldig sånn frem til nå. Her er nemlig greia at den 6. januar kommer de tre vise menn med gaver til barna, i tiden frem mot jul driver de og ser i lekekatalogene og sier at ”den vil jeg ha, den vil jeg ha den vil jeg ha, og den vil jeg ha!” osv, og de får mange ting altså! Så det er den store gavedagen, den 24., altså i går var det ikke noe gavestyr. I går spiste vi middag hos foreldrene til vertsfar med familien til søsteren hans, og noen andre slektninger var innom en tur i løpet av kvelden. Vi spiste, og senere på kvelden spilte vi bingo med penger, barna la seg i 02-tiden og vi ”voksne” fortsatte å spille kort, og etter hvert forsvant folk, så tilslutt var det bar igjen vertsforeldrene mine, svogeren til vertsfar og meg. Det var veldig morsomt og vi lo masse, så det var en fin julaften.

Hva mer kan jeg fortelle? Det er så irriterende når jeg glemmer alt som har skjedd! Jeg er litt småsyk for tiden, tett i systemet og hoster, men det er ikke så ille. Nå er jeg litt trøtt, vi har spist så masse godt i dag og i går. Jeg tror jeg skal sove litt, men jeg burde lese skolearbeid… Men det bles jeg i! Hay que relajar y disfrutar tambien!

Enjoy fotos

Tirsdag 8. Desember kl 09.50
Nå er jeg akkurat kommet hjem døra etter Barcelona-tur, så nå må alt dokumenteres! Barna er hos besteforeldrene og vertsforeldre sover, og jeg har ikke lyst til å vekke dem enda så da kan jeg skrive i ro og mak. Jeg begynner med begynnelsen; fredagen da vi skulle dra.Jeg gledet meg masse, vi hadde bussbilletter, og bussen skulle gå klokka 23.00, det hadde jeg sjekket. Det var altså jeg og hun tyske utvekslingsstudenten som bor rett ved meg som skulle reise sammen fra Valladolid. Vi beregnet kjempegod tid og var på stasjonen kl 22, vi hadde nemlig snakket med vertsmoren min om hvor dumt det ville være om vi mistet bussen, da ville vi jo sannsynligvis gå glipp av hele Barcelona-turen. Vi satte fra oss baggene på en benk, og jeg skulle bare sjekke at jeg hadde billettene og at alt på dem var riktig osv. Jeg tar opp billettene og sjekker avreisetidspunkt. Kl 21.00. Hm? Leser en gang til. Kl 21.00. Men klokka er jo 22, og i går skulle jo bussen gå klokka 23? Jeg sjekker billettene vi har til tilbake- turen, avreisetidspunkt kl 23. Ops. Jeg har sett på feil billetter. JEG HAR SETT PÅ FEIL BILLETTER. Det vil altså si at vi har mistet bussen. MISTET BUSSEN. Fy søren, så mange tanker som løp rundt i hodet mitt, jeg ble helt fortumlet. I en superfart ringer jeg vertsfar og forklarer og spør ”hva i huleste gjør vi nå?”. Det går nemlig ikke så veldig mange busser fra Valladolid til Barcelona, og jeg hadde heller mindre lyst til å bruke flere tusen kroner på fly. Han sier at han vet ikke, vi har vel mistet både bussen og pengene vi har betalt for turen, vi får prøve å finne noe informasjon rundt der, ok, jeg skal ringe litt senere. (han var ikke uhjelpsom altså, men han kunne jo ikke gjøre så mye heller…). Nå ble jeg egentlig bare veldig, veldig sint, mest på meg selv, som har sett feil på dummebillettene. Men jeg skal da f*en meg til Barcelona. Jeg drar med meg denne tyske utvekslingskompanjongen min, hun snakker så å si ikke spansk, så dette er i grunn mest opp til meg. Vi løper rundt på busstasjonen, men det er det ikke mange mennesker, og alle informasjonslukene er stengt. Vi ser en dame inni en stengt luke, banker småhysteriske på ruta, og spør om hun vet hva vi kan gjøre, men siden hun ikke er fra riktig selskap vil hun ikke hjelpe oss med noen ting og bare peker bort mot en stengt informasjonsluke og sier vi må snakke med vårt selskap. Noen ganger bare elsker jeg servicen her nede.  Så, vi småløper ut til der hvor bussene står (akkurat nå er det ikke så mange igjen), det er en buss som skal til å gå, og vi strener bortover mot den for å spørre bussjåføren om han vet noe. vi rekker akkurat ikke bort, og alle som står rundt og har sagt hade til folk ser på oss, og tror sikkert at vi skulle med bussen, men er dumme turister som har mistet den. Vi er for så vidt dumme turister som har mistet bussen, men det var jo ikke akkurat den, så de kan bare trekke til seg blikkene. På den andre siden av bussplassen står det en tom buss, men sjåføren er der fortsatt, med kjæresten eller noe. Vi drasser med oss baggene bort dit og forklarer og spør. De er veldig hyggelige, vet ikke så mye, men finner et nummer på billetten som vi kan ringe. ”Tusen takk, det gjør vi!” Jeg ringer og hører en stund på like fin ventemusikk som de har i Norge, og får snakke med noen som skal sette meg over til noen, jeg hører på mer fin musikk, som heller virker mer frustrerende enn avslappende i disse øyeblikk, og gjentatte beskjeder om at jeg må vente fordi alle kundebehandlerne er opptatt. Endelig får jeg snakke med en fyr, han har i alle fall tydeligvis allerede blitt informert om det lille jeg sa til den forrige jeg snakket med og finner relativt fort ut av ting. Det går altså en buss klokken 00.30 fra Valladolid til Madrid, og så en buss fra Madrid til Barcelona kl 06.15 på morgenen så vi ville være der kl 14.30, halvannen time for sent til oppmøtetidspunktet, men det er ikke så farlig. Etter mye om og men, gjentakelser og sakte stavinger av billettnummer osv, har vi kjøpt nye billetter av han, og skal da reise kl 00.30. Da var jeg utrolig glad for at jeg har laget spansk bankkonto så jeg kunne gi han det kontonummeret og få betalt. Jeg ringer vertsmor og forklarer, snille hun har sjekket både tog og fly på nettet, men det er selvfølgelig en god del dyrere, og vi har jo allerede andre billetter. Jeg følte meg heller lite bra, jeg hadde så dårlig samvittighet at jeg hadde vondt i magen, og var så sint på meg selv, og stresset etter dette maratonet rundt på stasjonen. Hun sa at jeg ikke måtte bekymre meg, at alle gjør sånt i blant osv, og det var kjempekoselig, og jeg følte meg bedre etter at jeg hadde snakket med henne. Vi satte oss ned for å vente de nesten to timene til vi skulle dra, hun tyskeren fortalte meg at hun syntes det var litt gøy, fordi da jeg hadde oppdaget at jeg hadde sett feil hadde jeg blitt helt kritthvit i ansiktet, og etter hvert fått røde prikker i kinnene, og etter hvert blitt helt rød i hele ansiktet. Det tok et par timer å kjøre til Madrid. Der måtte vi ta taxi til en annen stasjon enn den vi ankom til. Den stasjonen neste buss skulle gå fra var stengt, og vi måtte derfor vente ute i 3-4 timer midt på natten i Madrid. Vi gikk litt nedover gata for å se om det var noen åpne barer eller noe slikt vi kunne sette oss på, men fant ingenting, og gatene var folketomme. Vi sto en stund i en nedgang til metroen, selv om selve metroen var stengt, for der var det litt varmere. Vi lekte noen ord- leker, snakket om hvilke ord som er like i på norsk og tysk osv, og loket megabigtime. Vi gikk tilbake til stasjonen og etter en stund kom to kjempetøffe menn i jernbaneverkets uniform, og følte seg rimelig kule da de endelig kunne åpne opp for de etter hvert tallrike, hutrende passasjerende. Vi kjørte ca 8 timer til Barcelona, halvsov ca 3 av dem og bablet en del av dem, og tok drosje fra stasjonen (jeg glemte selvfølgelig å spørre om regning slik at organisasjonen skulle dekke den for meg, de hadde jo bare sagt 3 ganger eller noe at jeg måtte gjøre det, ehe) til en plass rett ved hotellet. Egentlig er jeg litt stolt, for jeg ga jo ikke opp selv om jeg hadde tatt så veldig feil, jeg løp rundt og ringte og ordnet, og fikk oss til riktig stasjon i Madrid fra den stasjonen vi ankom til fra Valladolid og ringte igjen og sjekket at vi var på riktig sted da vi så det var stengt, og alt på spansk uten hjelp av noen, og jeg fikk oss jammen fram, dog denne turen har blitt relativt dyr!Laura kom og møtte oss på plassen vi var på. Hun er den samme guiden vi hadde da vi var i Madrid og dro til Toledo og Segovia med, og jeg digger henne! Hele ansiktet hennes sier bare ”snill”. Vi ankom hotellet, tok heisen til riktig etasje, vandret litt gjennom en gang, og åpnet opp en dør, og der var norskejentene fra forkurset! Da ble jeg så glad at jeg måtte hoppe opp og ned og vi klemte og lo og alle himmelens engler gledet seg. Runa, Guro, Cathrine og Mariell fra forkurset, pluss Ine og Mona (også norske som jeg møtte for første gang der), og en hyggelig jente fra Ungarn og en fra tyskland utgjorde rommets 9 beboere. På rommet var det forresten strøm i vannet, så vi måtte ha på oss sko når vi vasket hendene, for ikke å få støt, og når vi tok på krana i dusjen fikk vi også støt.Vi ble sittende å bable om skole, venner, familie osv (og jeg og Runa hadde litt av hvert å fortelle av rykter og nyheter hjemmefra, hihi), og en time senere møtte vi resten av studentene (vi var 29 til sammen, fra Tyskland, Brasil, Ungarn, Australia, Irland etc) og gikk en tur rundt i den nærmeste delen av byen og alle (i hvert fall veldig jeg) var lykkelige og bablet. Vi dro litt på shopping, og spiste middag alle sammen på restaurant, og senere dro vi ut. Da vi kom hjem etter en morsomkveld ute, og hadde lagt oss i senga fant jeg og Cathrine ut at vi var sultne, så usminkede, halvveis pysjamaskledde, vandret vi av gårde for å finne mat, og ble glade og mette.Neste dag skulle vi på sightseeing med noen busser som kjører rundt og man kan hoppe av og på, vi var ved La Sagrada Familia, en fotballstadium, på stranda (men da var det kveld og kaldt), i Gaudí-parken og huset hans og andre greier. Vi lo så sykt mye i løpet av den dagen, da vi satt å spiste i Gaudí-parken lo vi og lo vi og lo vi, av ganske dårlig humor, men vi får unnskylde med at vi hadde ikke akkurat sovet mye! På kvelden spiste vi middag på samme sted som dagen før, og dro ut etter det, men ikke så lenge for vi var slitne og skulle jo dra dagen etter.
I går skulle da alle dra hjem, vi pakket osv, spiste frokost og satte oss på Starbucks en stund. Så dro noen klokka 13 og rett etter noen flere, så det var igjen Cathrine(fra forkurset), Torben (irsk), Ine(norsk), Laura (guid) og meg. Vi gikk et stykke oppover la Rambla (hovedgate)  og snakket masse (bare på spansk, og det gikk helt fint!) og det var veldig koselig, og jeg liker Laura så utrolig godt! Vi spiste og så møtte vi tyskerne kl 16 igjen. Da dro resten, så jeg var igjen med min tyske nabo. Vi loket rundt til kl 23 og kom oss fint hjem.Så det! Det har vært en fantastisk tur til Barcelona, det var absolutt verdt det, og jeg er glad for at jeg dro!
Onsdag 23. Desember, eller det blir jo 24. da, for kl er 01.15 –forts fredag 25. Desember
Oi så lenge det er siden jeg har skrevet! Nå blir det mye å huske på en gang, og jeg har glemt masse av de tingene som jeg alltid tenker at ”å, det må jeg huske å skrive ned” fordi jeg ikke vil glemme dem. Det er en skam! Skam deg Lea! Men jeg har hatt så mye å gjøre, spesielt med tanke på skolen, så jeg begynner med den. For litt siden hadde vi 7 prøver på en uke, flere av dem var sånne store, avsluttende prøver som utgjør så godt som hele karakteren. En dag var jeg helt nødt til å lese til matte, så da fikk jeg ikke lest til historia del arte som var samme dag, eller filosofi, som var dagen etter, har jeg ikke lest noe i siden vi startet for det er så vanskelig så det kunne jeg jo bare forvente at gikk til helrug  (skjønte man at jeg her liksom har byttet litt om på kornsortene slik at istedenfor hel”hvete” ble det hel”rug”? Er det kanskje på tide å ta en alvorlig runde med deg selv om humoren din, Lea?)Uansett, den store avsløringen, etter måneders blodslit og endeløse våkenetter studerende i alle mulige stillinger på gulvet, stolen, senga, kjøkkenet og andre steder for å prøve å få litt variasjon i lesingen, er da karakterene blitt som følger: (fra 1 til 10, 10 er best og alt under 5 er stryk)o Economía: 7o Fundamentos de administración y gestión (grunnleggende administrasjon og ledelse): 7o Historia de España: 5 o Inglés (engelsk): 10o Historia del arte (kunsthistorie): 3o Filosofía: 3 (egentlig ikke fortjent, jeg kan ikke en ting)o Matematicas: 4o Lengua (språk=spansk): 7 (meget ufortjent, jeg hadde annen prøve en de andre, jeg kan ikke gjøre en brøkdel av det de kan, så han har vel bestemt at han bedømmer meg ut i fra mitt nivå, og jeg har jo for så vidt lært veldig mye spansk da…)
Når det kommer til karakterer så er det ingen dans på roser her. I Norge ligger jo gjerne ”standaren” på 3-4-5, og hvis man prøver en smule så er det i alle fall null fare for at man stryker, men her kjemper folk for livet bare for å stå. Jeg vil si at de fleste vanligvis får karakterer på rundt 3-4-5- kanskje 6 (her går det som sagt til 10), og man snakker ikke om at man vil ha den og den gode karakteren, man snakker om at ”jeg må bare stå”, og det er få som står i alle fagene til jul i alle fall. i klassen min var det 4. Da karakterstyret sto på som verst, for et par uker siden, så jeg så mye som fire jenter i klassen gråte over karakterene sine, samtlige mer enn en gang. Det er virkelig viktig å stå her. Det må nevnes at min skole dog har relativt høyt nivå, og er den beste i byen eller distriktet eller noe slikt.Når det gjelder mine karakterer er jeg utrolig fornøyd i grunn! Det kan omtrent ikke forestilles hvor vanskelig det er, og jeg har søren meg jobbet mye! Og som sagt er det høyt nivå på min skole. Jeg har altså strøket i tre fag, jeg håper på å kunne stå i alle til våren, men jeg er ikke sikker, for jeg har funnet ut at jeg kan ikke lese like mye fremover for jeg blir helt deprimert og utslitt. Jeg har lyst til å begynne å gjøre noe gøy, altså jeg gjør mange morsomme ting allerede, men jeg mener sånn type en eller annen ny aktivitet. Jeg får se.
I dag har vi bakt serinakaker, de ble ganske gode. Forresten må jeg si tusen takk til dem som har sendt meg gave, det er superhyggelig å få! Jeg kommer ikke til å sende hjem så mye gaver for hvis jeg skal sende til noen vil jeg sende til alle, og det er sykt dyrt å sende ting også blir det så mye stress, så beklager det altså!
I går var vi på noe som heter champanada. Det er som en kjempestor fest som universitetsfolkene arrangerer på området utenfor universitetet som i korte trekk går ut på at man samler seg noen tusen ungdommer og drikker. Og det er på dagen, vi dro dit i 11-tiden. Dessverre regnet det altfor mye og alle presset seg sammen under taket på togstasjonen som er ved siden av, men så fant alle seg en plass under de forskjellige takene rundt universitetsbygningene. (Nå er det fredag 25. Desember, kl 17.20, jeg fikk ikke gjort ferdig forrige gang!) På champanadaen møtte jeg mange jeg kjente og en del nye og det var kjempestas og morsomt.
Jeg har hatt et helt uhemmet og vilt pengeforbruk i det siste. Så vilt at da jeg så den perfekte nyttårskjolen min på Zara, og jeg lykkelig sto i kassen og følte at nå tar det av for den var litt dyr, ble kortet mitt, som jeg var sikker på at jeg hadde flere hundre euro på, avvist. Det beklager jeg altså mor og far… men jeg har for så vidt ikke sløst, jeg har for eksempel brukt en del på julegaver til vertsfamilien, det synes jeg er litt viktig, men nå befinner jeg meg i den situasjon at jeg kanskje tror jeg har kjøpt litt for mye og det er nesten så jeg tror det blir litt flaut å gi dem til dem, fordi jeg vilikke at de skal føle at de burde kjøpt mer til meg eller noe slikt. Jeg har funnet ut at julegaver er ikke sååå stort her likevel, men det har virket veldig sånn frem til nå. Her er nemlig greia at den 6. januar kommer de tre vise menn med gaver til barna, i tiden frem mot jul driver de og ser i lekekatalogene og sier at ”den vil jeg ha, den vil jeg ha den vil jeg ha, og den vil jeg ha!” osv, og de får mange ting altså! Så det er den store gavedagen, den 24., altså i går var det ikke noe gavestyr. I går spiste vi middag hos foreldrene til vertsfar med familien til søsteren hans, og noen andre slektninger var innom en tur i løpet av kvelden. Vi spiste, og senere på kvelden spilte vi bingo med penger, barna la seg i 02-tiden og vi ”voksne” fortsatte å spille kort, og etter hvert forsvant folk, så tilslutt var det bar igjen vertsforeldrene mine, svogeren til vertsfar og meg. Det var veldig morsomt og vi lo masse, så det var en fin julaften.
Hva mer kan jeg fortelle? Det er så irriterende når jeg glemmer alt som har skjedd! Jeg er litt småsyk for tiden, tett i systemet og hoster, men det er ikke så ille. Nå er jeg litt trøtt, vi har spist så masse godt i dag og i går. Jeg tror jeg skal sove litt, men jeg burde lese skolearbeid… Men det bles jeg i! Hay que relajar y disfrutar tambien! Enjoy fotos

Guro og meg i en katedral jeg ikke husker hva heter i Barcelona, vi skal gifte oss

Guro er sterk utenfor La sagrada Familia

Det var utrolig mange folk som sto utkledd som forskjellige ting langs gatene i Barcelon!a

I nedgangen til metroen, midt paa natta i Madrid, bak gitterporten i bakgrunnen er t-banen...

Jeg og min tyske reisevenn venter utenfor den stengte busstasjonen rundt kl 04 paa natta i Madrid

Noen glade jenter

Overskriften som ikke fantes

Kl 15.45 – 17. November

I likhet med den norske skolens situasjon er vi her i Spania nå inne i en periode av semesteret med endeløse, avsluttende prøver (endeløse, avsluttende – liten selvmotsigelse?). i dag hadde vi prøve i lengua = språk = hardbarket spansk grammatikk, men heldigvis hadde læreren sagt at jeg skulle få en annen prøve enn de andre. Jeg var ikke så veldig bekymret for han hadde sagt at den skulle være litt lik noen oppgaver jeg fikk den første skoleuka, som var relativt enkle. På slutten av timen vi hadde prøve i ga jeg læreren arket og gikk mot døren for å gå til friminutt. Det siste jeg så før jeg gikk ut av døren var læreren stående å lese på prøven min med en barsk/skuffet mine og riste på hodet for seg selv. Sånn gikk den prøven. Det er egentlig litt synd, for læreren er kjempegrei så jeg vil på en måte ikke skuffe han… Når folk gir meg noe og sier ”analyser det”, eller ”finn ut av ditten og datten med denne setningen” så kan jeg kanskje klare det, men når jeg må begynne å finne på ting selv, det er da det går gæli. Jeg kan ikke så sykt mange spanske ord at jeg bare kan komme på ditten og datten! Samma det, jeg har null forventninger om å stå i språk så det faget blåser jeg litt i.

 I går satt jeg og gjorde lekser, jeg har ekstremt mye å lese, det går nesten ikke an å forestille seg hvor mye og vanskelig det er. Jeg satt ved pulten på rommet foran et tårn av bøker, og med nesa i en av dem, men så plutselig fant jeg meg selv sittene med nesa i sky, syngende på en sang med den fine selvlagde teksten ”sokker på tærne, det er det som er kult” gjentatte ganger akkompagnert av amatør beat-boxing. Det er helt merkelig, i timen også er det ganger hvor det er akkurat som om jeg plutselig våkner opp etter å ha sittet lenge uten å ha hørt hva læreren har sagt uten å være klar over det, og så begynner jeg å høre etter igjen. Og noen ganger bare lukker jeg øynene et sekund i timen, bare som et litt langt blunk og så åpner jeg dem og skjønner at det har gått litt flere blunker, jeg klarer noen ganger omtrent ikke å holde øynene oppe av trøtthet. Det kunne jo skje i Norge også, men for meg i hvert fall er det helt annerledes her, disse søvndyssende stemmende til lærerne som snakker dette fremmede, syngende språket er akkurat som hypnose. Det er som regel verst i spansktimene for det er så komplisert at jeg ikke skjønner noen ting. det vil si, jeg skjønner mer eller mindre hva han sier, men jeg kan ikke nok om verbtider, setningsoppbygging, ord osv til å kunne relatere det læreren sier til noe annet enn uoppnåelige, abstrakte nivåer av språkkunnskaper, og da skjønner jeg på en måte ingenting likevel. Sujetivo compuesto…blablabla… sujeto, complemento indirecto, preterito con valor de futuro..blabla sovesove…

 I dag tidlig merket jeg en ny vekkerklokkemelodi. Den var til min 4 år gamle lillebror og jeg har ikke hørt den før, så det var artig. Den sangen vertsfaren min har som vekkerklokke er forresten min nye store hit. Jeg digger den noe så hinsides, den er så sykt bra! Det er noe med den som bare, jeg vet ikke hva, jeg blir helt lykkelig av å høre på den og gleder meg til å våkne for å høre. Så det.

 Ellers går alt fint, det er ikke så mye nytt og melde, det skjer jo greier i hupp og pyne, men ikke sååå interessant at jeg gidder å skrive mer nå. Nå skal jeg sove og så skal jeg ha engelsktime med lillebror.

 Natta!

 Kl 18.50 – 18. November

Jeg kan nevne at det å lære en 4-åring engelsk er ingen enkel ting! Jeg har skjønt at jeg må holde meg til å snakke litt om farger og lære han noen kjempe få nye ord hver engelsktime. Jeg har nå fast engelsk time med hver av dem en gang i uka. Med lillesøster er det mye enklere vi tegner og skriver det vi tegner og hun er veldig flink. Så har vi noen engelsk-CDer fra skolen deres som de må høre på med blant annet ”hode, skulder, kne og tå” på engelsk, som jeg har vist dem hvordan er på norsk, og den ”pekefinger, pekefinger hvor er du? Her er jeg, her er jeg … etc” og flere andre sanger som også finnes på norsk.

 I skrivende stund skulle jeg egentlig ha vært på treningssenteret, men da jeg kom dit var det eneste som ventet meg en lapp med ”vi har dessverre stengt fordi de nye eierne hadde for store økonomiske problemer” og noe man kunne gjøre hvis man ville ha tilbake penger… Det er ganske irriterende, for det var så bra og nærme, men på en måte er det litt bra også, for det var veldig dyrt pluss at nå kan jeg heller melde meg inn i et som er litt lenger unna, men som flere av vennene mine går til.

 I dag fortalte hun tyske utvekslingsstudenten som bor rett ved at de hadde snakket om Norge i timen i dag. Jeg spurte hva de hadde sagt og hun sa de skulle finne et varmt og et kaldt land så da hadde det blitt Norge og Cuba. Det er nesten litt irriterende, det første spørsmålet jeg ALLTID får når jeg forteller noen at jeg er fra Norge er ”oi, er det ikke veldig kalt der?”, det er omtrent det eneste folk vet om Norge… Ellers virker det som de liker den norske kongefamilien litt, eller jeg vet ikke om de liker den, men overraskende mange (mest litt middelaldrene folk tror jeg) vet hvem Mette Marit er fordi hun giftet seg meg prinsen mens hun ”tiene un pasado!” = ”har en fortid”. Og når vi spiser lunsj hos foreldrene til vertsmor på søndagene har hun alltid masse sladremagasiner og flere ganger har jeg sett den norske kongefamilien der, og forrige gang så jeg Bondevik i et kristenblad. For å nevne flere spor fra Norge, så er det en reklame for rally på TV med en sånn transformers-bil som danser på forskjellige steder så kommer det en tekst på hvert sted ”rally españa, *bildeskift* rally monaco, *bildeskift* RALLY NOUEGA (med masse snø og slikt selvfølgelig)”. Jeg så forresten en annen reklame for en stund siden for et eller annet hvor jeg bare husker at det ene bilde var fra en by med masse snø og frost på vinduene og stemmen sa ”I Norge er det kaldt” eller noe tilsvarende. Også finnes det en serie med håndkremer fra Norge og norsk flagg på tuben, som vertsfar har sagt at skal være omtrent den aller beste som finnes her, men den finnes ikke i Norge da… Og hvis vi snakker om fotball hender det folk vet hvem Sållskjææær (R’en uttalt som på engelsk) er.

Jeg synes det er veldig artig når jeg ser ting fra Norge. En annen ting er at ”lea” er den høflige imperativsformen av verbet ”å lese” altså hvis du skal si ”les” til noen i De-form, og veldig ofte er det reklamer for diverse medisiner og slikt på tv og da kommer det alltid en tekst med ”les (på spansk ”Lea”) bruksanvisningen nøye og konsulter legen din” etterpå, så navnet mitt er på tv hele tiden!

 Nå må jeg egentlig begynne å lese til prøvene på fredag og tirsdag. Som tidligere nevnt; jeg har så ubeskrivelig mye å lese og det er så vanskelig at det bare er så sykt vanskelig at det bare er så fryktelig vanskelig at jeg ikke klarer å si det. Selv om jeg trives på skolen så er det spesielt når jeg sitter i timen og skjønner at jeg burde lese herfra og til månen for å skjønne litt mer at jeg blir helt deprimert. Da er det deilig da klokka klang og så fort vi sprang og ingen sto igjen og hang og jeg kan få skolearbeid litt på avstand, helt til jeg skal begynne på leksene hjemme.

 Hade på badet

PS jeg husker at jeg sa jeg skulle skaffe noen bilder, jeg har det i hodet!

 

I dag er jeg nøyaktig 17 år og 4 mnd gammel!

Kl 11.30 8. November
Jeg mistet altså mobilen min da vi var ute på halloween, og i går kjøpte jeg en ny. Det er en nokia 1661 og den kostet 19 euro, og da har man allerede 12 euro å ringe for så den kostet jo egentlig bare 7 euro! Og det er med kontantkort… så jeg synes jo det er veldig kult at den nest billigste mobilen jeg fant med kontantkort som jeg kjøpte i Norge for å ta med hit kostet ca 800 kr.
På torsdag da jeg egentlig skulle kjøpe mobilen dro jeg til butikken og sa at jeg trengte en ny for jeg hadde mistet min. Hun sa greit, gi meg passet ditt (for de må ha et nummer for å identifisere deg) så order vi det. Passet mitt ja, det hadde jeg glemt, og jeg hadde ikke tid til å hente det før de stengte så ”jeg kommer tilbake i morgen”. Neste dag: ”Hei jeg var her i går, men hadde ikke med passet mitt, blablabla”. Ok, vi er inne i datasystemet på mitt abonnement, ”kjenner du til en Victoria?” Hm, ja jeg bodde hos henne i Madrid… ”abonnementet står i hennes navn så det er bare hun som kan gjøre endringer”. Greit, ”hva kan jeg gjøre da? Kjøpe et nytt nummer?” ”ja det kan du” ”selv om jeg ikke er 18 år?” ”nei kun personer over 18 kan det” flott, ”ok, da skal jeg snakke med Victoria også kommer jeg tilbake en annen gang”. Samme kveld drar jeg og vertsfar tilbake, vi har bestemt at det enkleste er å kjøpe nytt nummer og få familien jeg bodde hos under forkurset i Madrid til å slette det jeg har der. Vi kommer til butikken, der er det usedvanlig lang kø ”hvorfor?” ”beklager, men datasystemet er nede så vi kan ikke gjøre noen ting nå”. Oi så glad jeg ble. Så endelig på fjerde tur, i går, fikk jeg kjøpt meg mobilen min! Da dro vi forresten til en annen butikk hvor de hadde samme tilbud.

Som jeg tror jeg har nevnt tidligere driver en annen klasse til en av lærerne mine og leser boken ”gutt” av Roald Dahl (3. ESO = 9. Klasse tror jeg), så på onsdag var jeg i den klassen for å fortelle litt om Norge, svare på spørsmål osv. Noen spørsmål jeg fikk var; (som alltid-) ”hvor kaldt er det der?” ”Finnes det terrorister der?” ”Er fisken i Spania og Norge veldig forskjellig?” ”Er det mange som kjører bil dårlig sånn som i Spania?” ”Hva slags musikk hører dere på?” ”Hvordan er ungdommene?” og jeg følte meg en smule utilpass da jeg fikk spørsmålet ”hvorfor er dere ikke medlem i EU, er det fordi dere ikke vil dele pengene deres?” og temaet om at Norge er Europas rikeste land osv ble tatt opp en liten stund, og læreren sa at han hadde hørt at politikerne i Norge er de minst korrupte i Europa. Vi snakket litt om ordet ”skål” som står i boka ”gutt” (der står det ”skaal”) og de sykt kule 14-åringene måtte leke at de skålte og si ”skaaal”, også snakket vi litt om ”gjetost” som også er et av ordene som står på norsk i boka. Jeg tegnet bokstavene æ, ø og å på tavla og sa hvordan de hørtes ut og hele klassen sa det i kor etter meg og hørtes ganske morsomme ut. Det var ganske artig egentlig, jeg fikk veldig mange spørsmål, men husker ikke flere nå, også fikk jeg applaus på slutten.

Hm, hva mer har skjedd? Jeg er helt forelsket i maten her nede. Det virker som om maten er noe folk er veldig glad i (både å snakke om og spise, og mens de spiser snakker de gjerne om hva de skal spise til neste måltid og hvordan man kan lage det og hvor man kan få kjøpt de beste ingrediensene osv), og det å spise godt er viktig. Hver søndag spiser vi hos foreldrene til vertsmor (dit skal vi nå snart, jeg gleder meg!) og noen lørdager hos foreldrene til vertsfar, og maten er helt ekstremt god! Det er mer fett (de bruker i det minste som regel olje istedenfor smør) og de spiser hvitt brød til alle måltider, men der er kjempegodt! Også tar de alltid olivenolje og salt i salaten. En annen ting er at de er helt gærne etter melk her. De kjøper gjerne ti kartonger om gangen (de oppbevarer dem ikke i kjøleskapet, så (som Runa også har skrevet) jeg lurer på hva de putter i den), og drikker den som regel stappet full med Colacao (sjokoladepulver tilsvarende Oboy). Hver morgen og kveld MÅ barna drikke er glass med sånn sjokolademelk. Veldig sunt i grunn. Og det er ikke bare min familie, for en stund siden på vei hjem fra skolen snakket jeg med noen jenter i klassen om et eller annet og jeg tror det var noe sånt at jeg sa at jeg ikke hadde smakt Colacao og de spurte ”åja, drikker du melken ren da?” og jeg svarte at jeg drikker egentlig ikke så mye melk og det synes de var rart, og sa at de må jo liksom drikke det for kalsiumet…

Åh, da jeg satte meg for å skrive hadde jeg kjempe mye å fortelle, men nå kommer jeg ikke på noen ting! Da kan jeg i hvert fall fortelle at jeg elsker vertsfamilien min, vertsfar er sinnsykt morsom og jeg kan le av absolutt alt han gjør, og vertsmor er kjempe hyggelig og omtenksom og det er veldig lett og være med dem. Barna er barn med alt det fører med seg, og jeg liker dem. I går morges imens mor var med barna på teaterkurs drev jeg og vertsfar og vasket og støvsuge og brettet klær og ordnet masse og snakket og det var veldig hyggelig egentlig. Jeg føler jeg har hatt veldig flaks med både familie og venner, da vi var ute i går (det kan jeg skrive om!) fortalte en venninne meg at her er egentlig gjengene ganske lukket, du er med dem og dem og det er din gjeng liksom, så jeg føler meg superheldig som er kommet inn i en så fin gjeng.
Da vi var ute i går skulle vi på det diskoteket vi som regel alltid er på, og i går arrangerte de en spesielt stor fest (som het coco loco), og derfor var det så ekstremt fullt at det gikk omtrent ikke an å røre på seg der inne, så vi dro på en bar isteden og snakket og smådanset litt, men ikke så mye for det var mest eldre folk som ikke danset, og bablet og sang disney sanger (fra løvenes konge, aladdin etc) og hadde det kuli.

Nå kommer jeg ikke på mer. Vi begynner med masse store prøver nå om litt, så jeg må sette i gang å studere for harde livet.

Helsing frå España

Nyttnyhetnydelignymfenytraktetnylonnynnenykternnybakt

Kl 14.30 – 2. November

Det var alle ordene jeg kom på i øyeblikket som begynner på ”ny”. 

Oi, dette ble visst veldig langt, men jeg gidder ikke korte ned, så god lesning:)

Jeg har egentlig skrevet om halloween og de siste hendelser i dette landet i et innlegg jeg ikke hadde tenkt å publisere (jeg legger nemlig ikke ut alt jeg skriver, jeg har noen dirtier versons som bare er for meg mohaha), meeen så fant jeg ut at jeg kan jo legge ut noe siden halloween var litt morsom, så nå skal jeg skrive en ny litt mildere versjon av det jeg allerede har skrevet om litt av hvert.

Først må jeg fortelle om en samtale jeg hadde med en venninne: Vi satt på en benk på en plass og ventet på de andre jentene for vi skulle ut og kjøpe kostymer til halloween. Vi snakket litt om ditten og datten og så har jeg lenge hatt litt lyst til å spørre noen for å høre noen sitt synspunkt på det å rise barna og kanskje spesielt synspunktet til en som er litt ung. Så jeg spurte henne “er det normalt å rise barna sine her?” Hun sa at jaaa, når barna er små og ikke vet hva som er riktig eller galt og de gjør noe galt må man gi dem litt ris på rumpa (det høres så fælt ut å si slå barna så jeg sier ris) for at de skal skjønne at de ikke skal gjøre det. Jeg sa at jeg ikke var helt vant til det fordi det ikke var så vanlig i Norge og at der var det ikke lovlig. Hun sa at det var ikke lovlig her heller, man kan ikke akkurat banke opp en unge midt i gata, men at det er en ting som er helt vanlig når barna er små og at alle vet det. Hun sa at det er sikkert helt vanlig i Norge også bare at folk ikke vet om det, og nå var jeg litt vag i besvarelsene for jeg merket at her lå det sterke holdninger og innprentet kultur under og jeg vil ikke kommer her og leke bedrevitende nordmann, så jeg sa noe om at hmm, det kan vel være mulig…

Hun sa at det holdt jo ikke bare å si at en unge skulle slutte å gjøre noe for da ville den jo ikke høre på det. Hun spurte om de ikke hadde rist meg da jeg var liten og jeg sa nei. Da fikk hun et litt overrasket ansiktsutrykk og sa at det hadde de sikkert bare at jeg ikke husket det. Jeg sa ”neeei, jeg er ganske sikker på at de ikke har gjort det, og de har ikke gjort det med søstrene mine heller…” hun virket nok en gang litt overrasket og så husket jeg ikke hva mer vi sa om det, vi skiftet samtaleemnet rett etter. Det var egentlig litt ubehagelig å snakke om det, for jeg synes jo ikke at man skal slå barna sine, og jeg tror og håper at det ikke er så vanlig i Norge, og ut ifra det bittelille grunnlaget jeg har for å uttale meg om emnet har jeg funnet ut at det er relativt akseptert her, og jeg har inntrykk av at ganske mange riser barna sine.

Jeg kan fortelle at på lørdag morgen, etter å ha vært ute fredag kveld måtte jeg opp kl 09 for å følge barna på teater. Vi kom oss ut døra med litt for liten tid grunnet at Pablo (bror) plutselig ikke ville gå med kostyme likevel og ville at Angelica (mor) skulle være med osv. Bussen kom med perfekt timing da vi ankom holdeplassen og bussturen gikk fint. Vi kom oss av bussen og nå måtte jeg balansere min tunge veske, en svær pose med bøker som jeg skulle levere på biblioteket og en unge i hver hånd, hvorav samtlige prøvde å løpe rundt og rundt meg for å ta hverandre. Jeg fikk nå dratt med meg alt dette her over veien og bort til el ayuntamiento (tilsvarende samfunnshuset ca med bibliotek og forskjellige kulturting) og puttet barna inn i teaterrommet hvor den veldig hyggelige teaterlæreren ventet, og vi var under 5 minutter forsinket tror jeg. Jeg leverte bøkene og satte med utenfor inngangsdøra til biblioteket. Det er en slags hall/gang/rom i 2. etasje med dør til biblioteket og en gang med flere andre dører til andre rom etc, med noen stoler. Vi skulle sy skjørt til halloween- kostymet så jeg tenkte at det kunne jeg jo likeså godt gjøre mens jeg ventet. Så der satt jeg klokka 10 en lørdagsmorgen alene og sydde skjørt.

Jeg vet egentlig ikke helt om jeg vil publisere det neste, men jeg skriver det også kanskje sletter jeg det…: Da jeg hadde sittet der og sydd en stund kom det en mann som ved første øyekast så relativt normal ut. Han sa hei, og jeg svarte hei. Han sa noe lignende som at ”så her sitter du og syr” og jeg sa ja, og han spurte om hvorfor jeg ikke fikk det gjort i et verksted og jeg sa det gikk fortere og gjøre det selv. Han spurte hvor jeg var fra ”fordi jeg har sett du har blå øyne … snakk, snakk mumlete” og jeg sa Noruega, og da han spurte hva jeg het svarte jeg på det også, dog litt nølende, men jeg tenkte bare jaja (i ettertid tenker jeg dustejente jeg er!). Han virket litt sløv, jeg tenkte at han kanskje var litt mindre utviklet i hodet (ikke tolk det feil, jeg har absolutt ikke noe imot psykisk utviklingshemmede! men jeg hadde nettopp sett noen andre med downsyndrom så mulig han var med dem), eller bare litt selskapssyk eller jeg vet ikke hva. Han sa noe om at vi måtte gi kyss på kinnet sånn som man alltid gjør når man møtes her og han begynte å bli relativt pågående og nå begynte magefølelsen min å si at hmmmm, dette er ikke helt bra, det begynner å bli rimelig ekkelt. Det smalt i en dør inne i gangen hvor døra til teaterrommet er og jeg reiste meg for liksom å se hva det var og begynte raskt å pakke sammen sakene mine. Han sa ”går du?” og det virket som om han skulle reise seg og ble litt ivrig på en måte, og jeg sa at ja jeg skulle gå. Han sa at kanskje vi kunne møtes igjen en gang ”hva gjør du i ettermiddag?” og jeg sa nei og gikk meget raskt inn på biblioteket. Jeg var ikke veldig redd akkurat, men likevel ganske skjelven da jeg satt meg trygt ned blant flere folk. Jeg har jo tenkt litt at shit finnes det mange sånne folk? Men det var ikke akkurat en veldig stor ting, og jeg føler meg flott!

 Da kommer vi til kvelden på tha halloween: Det var altså også bursdagen til Pablo (bror som ble 4 år) så det kom en del folk til huset, litt familie og et par venner av Pablo, og foreldrene deres var her litt. Blant andre en fransk-spansk dame som det er litt vanskelig å skjønne hva sier… Vi var ca 10 jenter som skulle kle oss ut som skumle/gale bruder og gå ut litt senere på kvelden.  Jeg drev og kledde meg ut også sto jeg litt på kjøkkenet og fiklet med å tupere håret med hendene, da sa hun fransk-spanske at hun godt kunne gjøre det og jeg tenkte at ok, det går vel bra. Hun gikk skikkelig til verks, fant kam og spray og satte meg på en stol og tuperte i vei, det ble helt fint i grunn. Så sa hun at hun kunne sminke meg også, jeg sa litt nølende at ok det kan du vel. Jeg hadde ikke speil å se i, og fy søren så redd jeg var mens hun holdt på, men jeg tenkte at ”hun er jo spansk, så hun vet kanskje hva som er ”kult” her, bare glem at hun har elendig stil, heh heh heh”. Da jeg var ferdig så jeg helt forferdelig ut i ansiktet og det var ikke lenge til jeg skulle gå. Hun hadde tegnet røde streker rett under øynene mine, tatt på meg slurvete, rød leppestift og tegnet ”skjønnhetsprikk”. Hun hadde også tegnet mer sort over øynene, det var for så vidt greit, men hun ødela helt den fine linjen jeg hadde tegnet med diplineren… Småfebrilsk og lettere panisk rettet jeg litt på øyensminken på rommet, men syntes ikke at jeg kunne ta bort alt for mye før jeg skulle gå for da ville hun vel tro at jeg ikke likte sminken hennes i det hele tatt. Det endte med at jeg tok med en haug med q-tips og bomullspads smurt inn i sminkefjerner og sto en stund i heisen (for der er det speil og lys) og gnikket av meg stygg leppestift og skjønnhetsflekk, og ordnet og stresset med en fot ut av heisdøra for at den ikke plutselig skulle kjøre av gårde til noen mennesker i en annen etasje som kanskje ikke venter å finne en gal brud i heisen.

 Sammen med disse ca 10 andre gale brudene var jeg først på en bar og bablet en stund. Vi lekte blant annet den ”jeg har aldri” leken og det var ganske gøy. Jeg snakket litt med en venninne som sa at jeg måtte spørre hvis det var noe jeg lurte på om hva de snakket om eller noe, og at ”da setter jeg meg og forklarer det for deg” og at hun aldri hadde hørt meg spørre hva de snakket om, og det er jo egentlig sant at jeg ikke spør så mye, men jeg vil liksom ikke være til bry… Men jeg tror ikke de synes jeg er det, så det er flott og de er bra.

Så dro vi til diskoteket jaleo, der skjedde det egentlig ikke så mye nevneverdig som jeg husker, vi danset, det var et par dansere som danset litt, bra musikk, bra stemning, bra kveld.

 Jeg må skrive om i går kveld også… I dag er det fiestas så ingen hadde jobb eller skole, og så er en venninne av vertsmor på besøk i Spania fra Venezuela, så vi skulle ut i går. Det var vertsmor, venninnen, en venninne av venninnen og meg. Vi dro ut kl 11.30 pååååå *trommevirvel* karaokebar! Det var en opplevelse.  Lokalet var fullt av mennesker og hadde en liten scene foran med lerret i bakgrunnen som viste musikkvideoer komponert for karaokeversjonen, sånn mann og dame som er kjempeforelsket og løper i en blomstereng eller danser på stranden fra 70-tallet-aktig, og ballade på ballade med halvfulle karaokesangere. En ting som overrasket meg litt var at det var så mange forskjellige aldere, jeg vil si fra rett over 20 til 50-årene. Noen var faktisk veldig flinke til å synge, jeg tipper de tilbringer mye tid i dusjen, og andre var litt mindre flinke, men veldig fulle av lidenskap og innlevelse i disse sangene som omtrent bare besto av ordene ”kjærlighet, skjel, for alltid, du, meg, månen, havet etc etc” og kanskje litt fulle av alkohol også, men ikke sånn snøvlete i alle fall. Jeg følte meg en smule ute av mitt miljø kanskje, ute med de voksne damene på karaokebar. De prøvde å overtale meg til å være med opp å synge, og det er mange ting jeg kan tøye grensene på her nede, jeg må jo være så åpen som mulig, men der gikk streken, så jeg fungerte som fotograf. Det var hyggelig, selv om jeg godt kunne tenkt meg å avslutte litt før kl 4.30 da mine øyelokk var tunge som bly, baren tom og han som jobbet der sa at vi måtte gå hjem selv om venninnen til venninnen og de andre etter hvert meget fnisende damene hadde kjempelyst til å synge mere. 

 Vertsforeldrene mine har etter hvert et par bilder av meg og ungene og diverse så på neste innlegg skal jeg prøve å få lagt ut noe!

 That’s it folks!

Hei din sei!

Kl 16.00 – 29. Oktober

Om å gjøre å skrive alle setningene i innlegget uten sammenheng mellom hver enkelt.

I det siste har vi hatt en unormalt varm periode for å være nesten november er jeg blitt fortalt, med over 20 grader, sol og blå himmel, så det er relativt behagelig her nå.

I går var en tysk jente som har vært utvekslingsstudent i en landsby rett utenfor Valladolid på besøk, det var koselig, og hun fortalte at hun kunne ikke så mye da hun kom, men nå skjønner hun alt og snakker fint, og da blir jeg glad og gleder meg til jeg også kan mer.

Det var et eller annet veldig morsomt jeg skulle skrive, men jeg kommer ikke på hva det var…

Jeg har funnet noen kjeks som er sykt gode, nesten som bixit, men i litt oppgradert versjon.

På tirsdag hadde vi økonomiprøve, i går hadde vi historieprøve (men bare muntlig, og jeg ble ikke spurt, hihi), og i dag hadde vi matteprøve; jeg håper bare jeg ikke stryker!

Gledelige nyheter; jeg tror jeg får familiebesøk i februar/mars, vi har fri i morgen og mandag (= 4 dager fri på rad!), vi skal på kino med klassen på torsdag, jeg tror det blir veldig gøy på Hrrálloween (forsøkt skrevet slik de uttaler det her, r-en er sånn harkelyd…), jeg har betalt Barcelonatur (5. -7. Desember, arrangert av utvekslingsorganisasjonen) så nå får jeg snart se igjen de flotte jentene fra forkurset:D

Lillebroren min er syk og var hos doktoren i går, som sa at vi kunne glede oss til hele familien blir syk snart, så langt er vertsmor og –far også syke, jeg håper jeg slipper!

Husker ikke mer jeg kan skrive om, dessuten skal jeg snart ut å kjøpe halloweenkostyme med noen jenter i klassen (vi skal kle oss ut som kjæresten til en demondukke, som heter chuci eller noe, i en veldig kjent skrekkfilm, men jeg vet ikke hvem det er…), så da kan jeg ikke sitte her å skrive!

 Jeg tror jeg klarte det!

Eventyrstund

Kl 15.50 – 26. Oktober

En gang for lenge, lenge siden i de dager da det fortsatt fantes is på polene, og mytiske skapninger som tigrer, ulver og elefanter vandret på jorden, var det i et rike lang nord på kontinentet Eurasia at det levde en pike som het Jordrotte Fuglebæsj. Etter hvert som hun vokste til utviklet hun en nysgjerrighet for verden, og da hun var 16 år spurte hun sine foreldre om lov til å legge ut i verden på egenhånd. Etter mange analoge papirvekslinger med organisasjonen Aspect, lånekassen osv var alt klart til reisen. Hun spurte sine foreldre om niste på veien og de ga henne edle løfter om bidrag underveis, og hun gledet seg stort.

Jordrotte fuglebæsj skulle reise til landet av fest, mat og kyss på kinnet hvor de mørkhårede, gylne menneskene bodde. I landet av fest, mat og kyss på kinnet begynte hun på en skole. Der fantes skapninger hun aldri hadde sett maken til; personer som gikk i hel joggedress fra Adidas i sort og gull og der fantes dem med så mye snørr i nesa at man skulle tro det var en katt som malte da de pustet ved siden av henne i timen. Takk og lov fantes der også andre piker og pojker som var rene vennligheten og humoren selv, og hun gledet seg stort.

I et ydmykt krypinn bodde hun med vertsfamilien sin. Det var alltid liv i huset med de små krabater som der fantes dog hennes grenser når det gjaldt renslighet og det å være fisefin måtte senkes en del. Både de små og de store i familien viste seg å være som sendt fra himmelen, og hun gledet seg stort.

Landet var ikke kalt det av fest, mat og kyss på kinnet for ingenting. Jordrotte omga seg med herlige smaker og kyssende og klemmende mennesker, og hver dag da hun kom hjem fra den utmattende skolen laget faren et festmåltid for hele familien. Der var grønnsaker, frukt, salat, kjøtt, hvitt brød som hun lærte seg å elske, fisk, pasta og mye mer, både stekt, kokt og ovnsbakt, hel, i puré, grateng eller på annet vis, tilberedt etter alle kunstens regler som ga en smak der frembrakte stor tilfredshet og takknemlighet, og hun gledet seg stort. (Dog hun etter hvert ble en litt tykkere Jordrotte)

Om morgenen våkner Jordrotte til lyden av de tusen syngende alarmer. Samtlige av husets beboere hadde i sin besittelse en vekkerklokke, og samtlige med forskjellig ringetone. Noen ganger tenkte Jordrotte på riket langt i nord hvor hun var oppvokst. På de bekjentskaper som der var blitt igjen og de minner de hadde sammen. På naturen i landsbyen hvor de hadde sitt lune rede. Det var litt annerledes å bo i en by, men også svært lett å like med de fleste fasiliteter like ved. Det tok en god stund før hun skjønte at de trange gatene i nabolaget hvor det bare var plass til en bil, faktisk var enveiskjørte, og hun så seg alltid til begge sidene før hun krysset disse årene av kommunikasjon, selv etter at hun hadde skjønt at det bare kom biler fra den ene siden. Man må ta sine forholdsregler, hun ble aldri påkjørt og hun gledet seg stort.

snipp snapp snute

PS. Basert på en sann historie

For en teit blogg!

Jeg tenkte egentlig bare å si beklager. Det er alltid sånn at når jeg har publisert et innlegg og leser det en stund etterpå så er det bare veldig teit, og jeg skjønner ikke hvem som kan ha skrevet noe slikt. Jeg har kommet til den konklusjon at jeg har veldig dårlig humor, og egentlig burde holde meg unna det å skrive innlegg. Det var delvis etter en skypesamtale med min gode venninne i Norge (D to tha I to tha A to tha N to tha A!) at jeg ble litt ekstra betenkt over at i hvert fall et par stykker leser jo dette her, og lager seg vel sine tanker om meg, men jeg håper noen fortsatt vil være venn med meg når jeg kommer hjem selv om jeg skriver veldig tullete. Jeg kommer nok likevel til å pine folk med videre oppdateringer (men man leser jo frivillig!), dog muligens litt sjeldnere fra nå av siden det kan være litt kjedelig å skrive.

Jeg har forresten tenkt litt på hvor lenge jeg egentlig skal være her. Det er sykt lenge! Tiden går veldig fort og ploff så har jeg vært her veldig lenge allerede (snart halvveis til jul!), men så ser jeg for eksempel på skolebøkene våre, hvor vi sikkert bare har gjort en tiendedel, og da føles det som jeg skal være her en evighet. Det gjør for så vidt ingenting, jeg trives veldig godt, og jeg tror jeg all den tid jeg kan få for å lære meg språket skikkelig. Også gleder jeg meg til å bli enda bedre kjent med vennene mine her for de er så kuuuule!

Fred være med dere alle i gode og onde dager, må dere leve i lykken og skjelefreden som de unike skapningene dere er i harmoni med andre vesener av lys

Motsatt av ned + stevnemøte på engelsk + noe de som gifter seg gir hverandre

Kl 15.30 – 15. Oktober

Nå tror sikkert alle at dette innlegget er kjeeempeinterresant pga den fine overskriften, men den er altså bare en liten rebus! Så man må løse den også finner man den egentlige underliggende overskriften med en dypere mening og et nytt syn på livet (til Lea i hvert fall). Skjønte dere den? Løsning lenger ned… Hihi

 Jeg sitter i min seng,

og nevner i fleng

ting som er kule som bukser med sleng

som har skjedd i livet mitt i det siste, shalabeng

 I dag da jeg kom fra skolen og inn døra, hørte jeg lillebroren min rope ”Lea!”. Så hoppet han ut i gangen, med ryggen til meg, rumpa bar og bukse på knærne, og begynte å hoppe opp og ned mens han ropte ”culito, culito” (=rumpe) gjentatte ganger. Han er søt.

 Jeg minnes at i et innlegg for et par uker siden meget naivt skrev jeg at jeg håpet at jeg kunne følge skolen sånn nesten helt innen et par uker. Den forhåpningen kan nå ansees som endret til ca en måned fra nå av, eller muligens til etter jul. Men det går mye bedre på skolen! Når det gjelder karakterer har jeg hatt to matteprøver som jeg har fått henholdsvis karakter 4.5 og 6.5 på (høyeste karakter er 10), og det er jeg egentlig veldig fornøyd med, spesielt den siste (som var en gledelig overraskelse tidligere i dag, jeg hadde så vidt turt å håpe på 4). Så har jeg hatt den bittelille muntlige økonomiprøven som jeg fikk 7 (!!) på, og en historieprøve i går som jeg ikke vet hva jeg får på enda. Meeen jeg er ganske sikker på at det blir maks en 3 eller noe, jeg kommer nok til å stryke vakkert forbi i historie, for det er ekstremt mye å lære.

 Jeg kan egentlig bare si at alt går veldig bra! Jeg føler meg veldig glad hele tiden egentlig!

Ting som er bra: Familien, venner, lærere, at jeg nå liker hvitt brød ganske godt, at jeg endelig har meldt meg inn på et treningssenter og skal begynne der i dag (Jipiii!), at jeg tror jeg endelig kan hente de siste bøkene mine i dag (det har søren meg tatt 5 uker!), at jeg tror jeg skal klippe meg i dag, at det er sol og fortsatt relativt varmt, at folka i klassen er veldig hyggelige, at jeg skjønner mer og mer, etc etc etc etc etc etc etc etc etc etc etc

 Ting som er dumme: Det er litt kaldt om morgenen, dusjen har ikke dusjforheng så jeg må tørke opp litt vann fra gulvet etterpå, det er litt kaldt om morgenen, hm, det har jeg sagt… Oppsummering: stor overvekt av ting som er bra!

 Guttene i klassen har i det siste drevet og hatt håndbakturnering i småpausene mellom timene og lignende, og nå skal visst vi jentene det samme! Det er skrevet fint ark med hvem som skal prøve seg mot hvem osv, så det blir jo spennende!

 På fredag var jeg på en liten fest hos en i klassen som bor i en landsby utenfor Valladolid. Det var artig, og jeg føler det er veldig bra å bli bedt dit, for det er ikke sa vanlig å ha fest i huset og da er det som regel bare med de nærmeste. Jeg skal kanskje på fest i huset til en til tror jeg, med ”den andre gjengen” i klassen, de virker veldig hyggelige. Han er forresten en av de høyeste personene jeg har sett noen gang, sikkert godt over fire meter.

 Jeg kom på en litt morsom ting; for rundt en uke siden drev jeg og snakket med noen jenter i klassen om ditten og datten og Norge, hvor stort det er og slikt. De sa at landet er vel egentlig ganske stort, og jeg sa tja litt, men det bor jo veldig få mennesker der, bare nærmere 6 millioner. Hun ene jeg snakket med sa ”det er vel ca som her i Spania?” Oi, tenkte jeg da. De andre begynte å le litt og det måtte jo jeg og… Hun sa jo nesten riktig, måtte bare legge til ca 40 millioner!

  Vet ikke helt hva mer jeg kan si egentlig, det nye og spennende er jo ikke så nytt lenger… Da tar vi løsningen på rebusen:

Motsatt av ned = opp

Stevnemøte på engelsk = date

Noe de som gifter seg gir hverandre = ring

Opp + date + ring = oppdatering, var altså det hemmelige budskap i den hemmelige overskrift!

 Bobb, bobb, dæri, dæri, bobb, bobb, suuuuuup -Hva betyr egentlig disse merkverdige sammensetningene av bokstaver?

Hade. På badet.